Kartleggingsverktøy i grunnleggende norsk

Verktøyet er laget som en støtte til kartlegging i forbindelse med vedtak om særskilt språkopplæring. Ifølge Opplæringsloven § 3-6 (grunnskolen), § 6-5 (vgo) skal kommunen jevnlig vurdere om en elev som har vedtak om særskilt språkopplæring kan norsk godt nok til å følge den vanlige opplæringa. Det vil si om norskferdighetene er så gode at eleven kan klare seg i ordinær opplæring uten forsterket opplæring i norsk, tospråklig opplæring i fag eller morsmålsopplæring.

Verktøyet skal hjelpe læreren å følge med på elevenes læringsprosesser over tid, og å finne ut hva slags støtte eleven trenger. Sånn sett kan man si at verktøyet er både kartlegging og tiltak på samme tid.

Verktøyet er todelt. Den første delen er en samtaleguide til bruk i det første møtet med skolestartere og nyankomne elever og deres foresatte. Andre del av verktøyet er en kartlegging av elevens norskferdigheter innenfor de fem ferdighetsområdene lesing, skriving, ordforråd, muntlig kommunikasjon og uttale. Verktøyet er aldersdifferensiert og inndelt på følgende måte: 1.-2. trinn, 3.-4. trinn, 5.-7. trinn, 8.-10. trinn og videregående opplæring.

Til alle delene av verktøyet er det laget faglige innledninger og veiledningstekster som skal fungere som støtte til den som kartlegger. Det anbefales å sette seg godt inn veiledningstekstene før man tar i bruk verktøyet. Verktøyet inneholder også en ordforklaringsfunksjon der fagtermer som kan være ukjente for brukerne, blir forklart.

Lærere og skoleledere i grunnskole og videregående som skal kartlegge elever, kan få lese- eller skrivetilgang til verktøyet dersom skoleeier har undertegnet databehandleravtale.

Det kan også være aktuelt å opprette «testskoler» for universiteter og høyskoler som skal gi opplæring i bruk av verktøyet. Ta kontakt med kgn@udir.no dersom ditt lærested har behov for å opprette en slik testskole.

Informasjon om registrering og tilganger:
Tilgang til Kartleggingsverktøy i grunnleggende norsk (udir.no)

Har du flere spørsmål angående tilgang til verktøyet, kontakt kgn@udir.no

Elever som ikke har fødselsnummer, kan registreres med D-nummer eller DUF-nummer. D-nummer og DUF-nummer er midlertidige ID-nummer som tildeles personer som ikke har varig opphold i Norge.

Det er ønskelig at det legges inn fødselsnummer på elevene når de får tildelt dette for å sikre identifiseringen av personen. DUF-nummer kommer fra UDI og fødselsnummer fra Folkeregisteret, og det er ingen kobling mellom disse registrene. Så en oppdatering må gjøres manuelt på den enkelte skole.

Les mer om ID-nummer (udi.no)

Den første delen av verktøyet er en samtaleguide til bruk i det første møtet med skolestartere og nyankomne elever og deres foresatte. Gjennom samtalen kan skolen blant annet få et førsteinntrykk av elevens samlede språkkompetanse og skolefaglige bakgrunn. Informasjonen fra oppstartssamtalen skal hjelpe skolen med å tilpasse opplæringen på best mulig måte i den første sårbare perioden.

Spørsmålene i samtaleguiden er tilpasset elevenes alder, og det er en egen samtaleguide for elever som skal begynne på første trinn i grunnskolen (skolestartere).

Mange skoler og kommuner har allerede gode rutiner for slike introduksjonssamtaler eller oppstartssamtaler. I slike tilfeller er samtaleguiden ment som en støtte til de samtalene man allerede har, ikke som noe som skal komme i tillegg.

Av og til kan informasjonen som framkommer gjennom den første samtalen være nok til å fatte et vedtak om særskilt språkopplæring. Andre ganger må samtalen følges opp med ytterligere kartlegging for å finne ut hva slags støtte eleven trenger.

Les mer om Første kartleggingssamtale

Introduksjonssamtalen er en samtale mellom eleven, foresatte og skolen. I dette møtet er det behov for pedagoger som har nødvendig kartleggingskompetanse, og som kan skape relasjon og lede en god samtale. Fra skolen er det anbefalt at elevens lærer deltar, eventuelt også en fra ledelsen. Samtalen må skje på et språk eleven og de foresatte kan. Derfor er det ofte behov for at en tospråklig lærer eller tolk deltar.
Les mer om bruk av tolk

Ja, det er ingen tidsbegrensning i hvor lenge en elev kan motta særskilt språkopplæring. Det er norskferdighetene som avgjør.

Samtaleguiden er ment for nyankomne elever eller elever som begynner i 1. klasse (skolestartere). Elever som har gått lenge i norsk skole, trenger ikke gjennomføre den første samtalen med samtaleguiden. Disse elevene kan bare registreres med personalia og gå direkte til kartlegging av norskferdigheter.

Det er anbefalt at skolen innhenter informasjon om nyankomne elevers skolebakgrunn og samlede språkkompetanse for at opplæringen skal ta utgangspunkt i elevens forkunnskaper og erfaringer. Dersom eleven ikke ble kartlagt ved oppstart på skolen, er det aldri for sent å ta en samtale med eleven om hvilke språk eleven kan og hvordan han/hun lærer språk. En kan bruke utvalgte spørsmål fra samtaleguiden og fylle inn det som er relevant.

Ja, det er mulig å gå tilbake og redigere eller legge til informasjon i etterkant dersom man for eksempel finner ut at noe av det som ble registrert i den første samtalen, er feil.

Kartlegging av elevens progresjon i norsk bør gjennomføres planmessig, med korte intervaller, og knyttes til skolens øvrige system for underveisvurdering.

Kartlegging er imidlertid ikke det samme som testing. Kartlegging av norskferdigheter er ikke ment som engangshendelser løsrevet fra resten av undervisningen. Verktøyet bygger på en dynamisk forståelse av vurdering der man både kartlegger hvor eleven er, faglig sett, og samtidig hjelper ham eller henne opp på et høyere nivå ved hjelp av ulike typer støtte. I en slik forståelse av vurdering er ikke kartlegging og undervisning to separate aktiviteter, men vurdering av norskferdigheter kan foregå i de undervisningssituasjonene man allerede har. Sånn sett kan verktøyet sies å være både kartlegging og tiltak på samme tid.

Kartleggingsverktøyet kan altså ses på mer som et arbeidsverktøy som kan integreres i undervisningen, enn som noe som noe man «må gjennom». Det er heller ikke meningen at man skal måtte gjennom alle hovedområdene på en gang. Man kan gjøre det litt etter litt.

Kartlegging av norskferdigheter kan gjøres på mange ulike måter. Det er ikke noe krav om at kartleggingen må foregå i en-til-en-situasjoner. Kartleggingen bør foregå i kjente skolesituasjoner slik at eleven ikke føler at han eller hun settes på prøve, men snarere at læreren er interessert i å ta del i elevens faglige utvikling. Dette er viktig for å ivareta elevens opplevelse av trygghet, mestring og motivasjon. Det er også viktig for å få et best mulig kartleggingsresultat. Elever deltar og bruker gjerne andrespråket mer aktivt i situasjoner som de opplever som trygge og anerkjennende, enn i situasjoner som oppleves som fremmedgjørende og/eller stressende (Norton, 2013 og Utanningsdirektoratet 2021).

En lærer som kjenner elevene og følger dem over tid, vil kunne bruke naturlige undervisningssitausjoner til å samle informasjon om elevenes språkbruk. Observasjoner av samtaler i ulike opplæringssituasjoner, gruppearbeid, muntlige presentasjoner og høytlesning kan for eksempel gi læreren informasjon om både muntlig kommunikasjon, ordforråd og uttale. Vurdering av lesing og skriving kan knyttes til tekster elevene allerede jobber med. En kan for eksempel samle på det som produseres av språklige uttrykk i en mappe, såkalt mappevurdering.

Kartleggingen bør gjennomføres av læreren som har ansvar for å følge opp eleven i det videre arbeidet med å lære seg norsk. Det vil ofte være elevens norsklærer eller lærer i grunnleggende norsk. Den som kartlegger bør ha kompetanse i norsk som andrespråk, andrespråkspedagogikk eller tilsvarende. Det er også mulig at flere lærere samarbeider om kartleggingen, for eksempel kan faglærere bidra ved å vurdere elevens ordforråd og tekster knyttet til ulike fag.

Ja, i prinsippet kan kartleggingsresultatene være tilgjengelige for alle lærerne som underviser eleven, men det er skolens ledelse som avgjør hvilke lærere som har behov for tilgang til hvilke elever. Det er mulig å ha skrivetilgang eller kun leetilgang. At flere lærere har tilgang, gjør det for eksempel mulig for en norsklærer, faglærer og tospråklig lærer å samarbeide både om kartlegging og tilrettelegging av opplæring med utgangspunkt i elevens språklige profil.

Dersom eleven bytter trinn og lærere innenfor samme skole, vil resultatene være tilgjengelige, slik at en kan følge elevens utvikling over tid.

Først må det presiseres at «å følge vanlig opplæring» ikke handler om hvor eleven fysisk er plassert, men om hvilken grad av støtte eleven har behov for. Det er mange måter å organisere den særskilte språkopplæringen på, og elevens faglige og sosiale behov må veies opp mot hverandre. Les mer om organisering av opplæringen for minoritetsspråklige elever i grunnskolen og videregående.

En elev er i prinsippet klar til å følge vanlig opplæring i norsk og andre fag når han eller hun mestrer ferdighetene på nivå 3 uten støtte. Samtidig er det viktig å bruke skjønn og gjøre en helhetlig vurdering av elevens språkferdigheter og opplæringssituasjon. Kanskje har en elev svært gode leseferdigheter og er på nivå 3 der, mens han eller hun fortsatt er på nivå 2 på noen av ferdighetsbeskrivelsene på skriving og ordforråd. Og kanskje mestrer en elev alle ferdighetene på nivå 3 under skriving med støtte, men mestrer de andre ferdighetene uten støtte. Da må den som gjennomfører kartleggingen og de andre lærerne som kjenner den aktuelle eleven, sammen drøfte og vurdere hva som er mest hensiktsmessig.

Det er viktig å understreke at vurderingene som gjøres av om en gitt elev er klar for å følge vanlig opplæring, er individuelle. Dette ligger til grunn for prinsippet om at det skal fattes enkeltvedtak, altså vedtak som kun gjelder den enkelte eleven, både når særskilt språkopplæring skal gis, og når den skal opphøre.
Les mer om enkeltvedtak: Fatt enkeltvedtak (udir.no)

Det er viktig å være oppmerksom på at det å mestre på nivå 3 uten støtte, ikke er det samme som å mestre den ordinære opplæringen uten støtte. Eleven vil ha behov for særskilt støtte i språk- og fagopplæringen også etter overføring til vanlig opplæring. Det å utvikle andrespråket så godt at det fungerer som et godt læringsverktøy, med de ferdighetene som kreves for å lykkes i opplæringen, tar lang tid. Derfor er det avgjørende at elevene får aldersadekvat (altså vanlig) opplæring med god støtte (Gibbons, 2015).

Det er også viktig å understreke at elever kan mestre på nivå 3 på alle ferdighetsområder på for eksempel småtrinnet og bli overført til vanlig opplæring da, men eleven kan like fullt ha behov for forsterket opplæring i norsk på mellom- eller ungdomstrinnet når de språklige og faglige kravene blir høyere. Det samme gjelder for overgangen mellom grunnskole og vgo. En elev mister med andre ord ikke rettighetene etter §§ 3-5/6-5 i opplæringslova selv om han har hatt forsterket opplæring i norsk tidligere. (Utdanningsdirektoratet 2021)

Kartleggingsverktøyet ble i oktober 2024 oppgradert med ny progresjonsvisning. I den nye versjonen får brukeren en visning av mestringsgrad, kartleggingsgrad og progresjon. 

Mestringsgrad viser hvor stor andel av utsagnene i kartleggingen eleven mestrer.  

Kartleggingsgrad viser hvor stor andel av kartleggingen som er gjennomført på de ulike mestringsnivåene.  

Progresjon gir læreren mulighet for å vise elevene, foreldrene eller andre lærere progresjonen i språklæringen over tid.

Ja, kartleggingsverktøyet finnes på nynorsk.

Voksenopplæringene kan ta i bruk kartleggingsverktøyet, men kartleggingen er inndelt i trinn etter grunnskole og videregående.

Skolene i kartleggingsverktøyet hentes inn fra NSR – Norsk skoleregister. For at voksenopplæringene skal ta i bruk kartleggingsverktøyet, må de være registrert med næringskode for skole. Ta kontakt med kgn@udir.no dersom dere ikke finner deres voksenopplæringssenter i kartleggingsverktøyet

Ja, skoleleder kan flytte over elevinfo til ny skole på eget initiativ eller etter forespørsel fra andre skoleledere i kartleggingsverktøyet.

Når elev er flyttet over, vil ikke elevens kartlegginger og samtaler være synlige for den gamle skolen. Dersom de ønsker å bevare dette, kan de ta en utskrift og arkivere det lokalt før eleven overføres.

Dette kartleggingsverktøyet bygger på det samme vurderingssynet som det gamle verktøyet, og det har en gjenkjennelig struktur. Det inneholder beskrivelser av ferdigheter innenfor ulike hovedområder, det er delt inn i tre ferdighetsnivåer, og man skal vurdere ulik grad av støtte. Innholdsmessig er endringene imidlertid ganske store.

Alderstilpasset

Det gamle verktøyet var ikke aldersdifferensiert, og de samme beskrivelsene skulle gjelde for elever på 1. trinn i grunnskolen og elever i videregående opplæring. Det nye verktøyet er aldertilpasset, noe som har gjort det mulig å bryte beskrivelsene av ferdighetene ned og gjøre dem langt mer konkrete og tilpasset det man kan forvente av elever på samme alder.

Ferdighetsområdene er endret

Det nye verktøyet er delt inn i de fem ferdighetsområdene lesing, skriving, ordforråd, muntlig kommunikasjon og uttale. Det gamle verktøyet hadde hovedområdene lese, skrive, lytte, tale, språklæring og språk og kultur. Ordforråd som tidligere inngikk i de andre områdene, er nå skilt ut til et eget område. Lytte og tale har blitt til muntlig kommunikasjon og uttale. Språklæring og språk og kultur er nå integrert i de andre hovedområdene. Begrunnelsen for den nye inndelingen er gjort rede for inne i verktøyet.

Språkbiografi vs. samtaleguide

Samtaleguiden for introduksjonssamtale i det nye verktøyet bygger på Språkbiografien i det gamle kartleggingsverktøyet. Den er imidlertid noe utvidet slik at den også favner andre aspekter ved en første samtale med nyankomne elever. Dessuten er den alderstilpasset og det er laget en egen samtaleguide for elever som skal starte på 1. trinn (skolestartere).

Opplæringslova ber skolen vurdere elevens norskferdigheter opp mot i hvilken grad de kan delta i den ordinære opplæringa, noe som gjør det relevant å legge det øverste nivået i kartleggingsverktøyet opp mot beskrivelsene av norskferdigheter slik man finner det i det ordinære norskfaget på de ulike trinnene.

Kartleggingsverktøyet i grunnleggende norsk retter oppmerksomhet mot ulike ferdigheter som er relevante for å mestre skolefaget norsk og andre fag i norsk skole, ikke bare språklige ferdigheter.

Å vurdere om en elev har tilstrekkelige ferdigheter i norsk til å følge ordinær opplæring i skolen kan ikke gjøres ved hjelp av en enkel test. Når man skal ta viktige avgjørelser som har konsekvenser for elevens videre opplæringstilbud, er det avgjørende at man har et solid faglig grunnlag for vurderingen. Språk er komplekse kommunikasjonssystem, det består av mange ulike delferdigheter, og det trengs en vurdering over tid av kompetente fagpersoner for å danne et helhetlig bilde av en elevs norskferdigheter.

Målet med kartleggingen er å finne ut hva slags ferdigheter eleven har i andrespråket, ikke hvor godt han/hun kan prestere i en testsituasjon. Det er viktig å ha kunnskap om et bredt spekter av elevens norskferdigheter for å kunne avgjøre om han eller hun kan bruke norsk som redskap for læring og kommunikasjon i skolefagene. Elever deltar og bruker gjerne andrespråket mer aktivt i situasjoner som de opplever som trygge og anerkjennende, enn i situasjoner som oppleves som fremmedgjørende og/eller stressende (Norton, 2013).

Gibbons, P. (2015). Scaffolding Language, Scaffolding Learning. Teaching English in the Mainstream Classroom. 2nd ed. Portsmouth: Heineman.

Norton, B. (2013). Identity and Language Learning. Extending the Conversation. 2nd edition. Bristol: Multilingual Matters.

Utdanningsdirektoratet (2021) «Om kartlegging», i Kartleggingsverktøy i grunnleggende norsk.