Yrkesfagelever får sin opplæring i ulike læringsarenaer, slik som i klasserom, verksted, øvingsrom og i bedrift. For å sikre best mulig læringsutbytte for elevene og styrke deres motivasjon, er det viktig at det er tydelige sammenhenger mellom det de lærer og erfarer på de ulike læringsarenaene. Kunnskap og ferdigheter utvikles mest effektivt når de knyttes tydelig til den konteksten de skal brukes i. En praksisnær undervisning vil i større grad forberede elevene på virkeligheten som møter dem i praksisfeltet. Det å lære i og om autentiske situasjoner blir derfor en avgjørende del av den yrkesfaglige opplæringen.

Uttrykket «learning by doing» stammer fra Dewey. Han understreket den sterke sammenhengen mellom aktivitet og kunnskap, ofte uttrykt som «kunnskap er bokstavelig talt noe vi gjør» og la vekt på at «kunnskap må vise sin relevans og betydning i praktiske sammenhenger» (Dewey, 1916b/1980 i Manger et al., 2013, s.199, s.201). Såkalt situert læring er spesielt relevant for yrkesfagene, der læring og praksis er tett integrert. 

Før elevene har hatt opplæring i bedrift, som for mange elever skjer i faget yrkesfaglig fordypning (YFF), vil undervisningen og fagspråklæringen være forberedende til den første praksisperioden. I den grad det lar seg gjøre er det derfor viktig at elevene får øvd på relevante, praktiske arbeidsoppgaver i verksteder og praksisrom på det faglige og norskspråklige nivået de befinner seg på. Fagstoff, oppgaver og valget av fagterminologi og læringsmetoder bør i størst mulig grad være yrkesrettet. Ved å ta utgangspunkt i spesifikke yrkesfunksjoner og yrkesoppgaver gis elevene bedre mulighet til å vise sin kompetanse i faget. Dette er et tydelig eksempel på situert læring, hvor elevene ikke bare tilegner seg teoretisk kunnskap, men også utvikler ferdigheter og forståelse gjennom aktiv deltakelse i og refleksjon rundt reelle arbeidsoppgaver.

Når elevene starter opplæringen i bedrift blir de innlemmet i et praksisfellesskap som innebærer både fag- og språklig utvikling. De lærer gjennom å observere, samarbeide og gradvis ta mer ansvar under veiledning av erfarne fagarbeidere. Gibbons (2015) slår fast at språklæring fungerer best i meningsfulle sammenhenger. Når elevene møter og tar i bruk det samme fagspråket på de ulike læringsarenaene vil undervisningen oppleves relevant og meningsfull. Elevenes språklæring drives på denne måten av et reelt behov for å kommunisere og lære – språket blir et middel, heller enn et mål i seg selv.  Disse erfaringene er relevante både for den teoretiske og praktiske undervisningen, og det er viktig at faglærere utnytter elevenes erfaringer fra bedriftene i den videre læringen på skolen. Lærere utnytter best elevenes praksiserfaringer ved å legge opp til erfaringsdeling, både muntlig og skriftlig, der elevene selv kan gi eksempler og reflektere over det de har erfart opp mot ny kunnskap og refleksjon i undervisningen. På samme måte brukes relevant kunnskap tuftet på læreplanen fra skolen tilbake i bedriften i neste praksisutplassering eller i læretiden.