Dysleksi og andrespråkslæring

Dysleksi eller bare normal andrespråksutvikling?

«Alt er innenfor normalen.» Du kan kanskje se for deg den rause andrespråkspedagogen som tolker det meste av mellomspråk og mellomspråkstekster som tegn på normal utvikling. «Alle er forskjellige», sier kanskje denne pedagogen. Motsetningen er mindre raus og tolker det meste som tegn på avvik. «Her må spesialpedagogen inn. Her må det utredes.»  

Det er ikke alltid så enkelt å vite om språkutviklingen til en andrespråksinnlærer er normal eller om det er grunn til bekymring. Dette gjelder også for elevenes lese- og skriveutvikling. Skyldes utfordringer med lesing og skriving at eleven er i ferd med å lære seg ortografien i et nytt språk, eller kan eleven ha den lærevansken vi kaller dysleksi?

Er det dysleksi? 

Dysleksi er en av de mest utbredte lærevanskene, og når en skal lære et nytt språk kan det å ha dysleksi utgjøre en ekstra utfordring. Dysleksi forekommer, så vidt vi vet, like hyppig i alle språkgrupper, selv som det kan arte seg forskjellig innenfor ulike ortografier (Bøyesen, 2008). Det er derfor ingen grunn til at det skal være færre minoritetsspråklige med dysleksi enn i den øvrige befolkningen.  I noen tilfeller kan det imidlertid være mer krevende å identifisere dysleksi hos flerspråklige, og ifølge Hedmann (2012) eksisterer det en fare for at vi enten under- eller overdiagnostiserer dysleksi hos disse elevene (se hva språk- og leseforskeren Frank Genesee sier om dette i et intervju med Grosjean, 2019). For både unge og eldre elever og for deltakere i voksenopplæringen er det viktig at vi så tidlig som mulig utforsker en mistanke om dyslektiske vansker.

Hva er dysleksi?

Det er vanlig å skille mellom dysleksi som en lærevanske og lese- og skrivevansker. Mange kan oppleve utfordringer knyttet til lesing og skriving uten at de har dysleksi.  Det finnes ulike definisjoner på hva dysleksi er. Snowling (2013) beskriver dysleksi slik: “Dyslexia is a life-time persistent disorder which affects the ability to read and spell.” Ved dysleksi har utfordringene med lesing og skriving et biologisk opphav, og knyttes til vansker med å prosessere lydene i språket (Grosjean, 2019). Under artikkelen kan du finne lenker til flere definisjoner av dysleksi. 

Utfordring knyttet til ordavkoding og rettskriving 

De dyslektiske vanskene vil kunne fortone seg hos elevene som utfordringer med å oppfatte og skille språklyder i ord fra hverandre, og vansker med å automatisere sammenhengen mellom bokstavsymboler og lyder. Når elevene skal lese, vil vi kunne se at de strever med å avkode ord presist og flytende (Grosjean, 2019). Hos elever med dysleksi vil vi også se vanskene i elevenes skriftlige arbeid, i form av stavefeil. Når lydene og ordene på et andrespråk er ukjente, kan denne utfordringen bli forsterket.

Når skal en utrede? 

I tradisjonen med å ha et bredt syn på hva som er normal andrespråksutvikling ligger faren for at vi tolker utfordringer med avkoding og rettskriving som en forbigående fase og overser lærevansker som dysleksi. Vi må derfor være nøye med å undersøke hva som ligger bak måten elevene leser og skriver på.  Samtidig er mange i fagfeltet opptatt av at det er vanskelig å sette en klar grense mellom det å ha dysleksi og ikke ha dysleksi. I følge Genesee (Grosjean, 2019) er det derfor viktig at alle elever som strever med å lære å lese, får støtte, enten eleven har blitt diagnostisert med dysleksi eller ikke. Vi vet at tidlig innsats er det som har mest effekt, men alle elever i skole og voksenopplæring har krav på tilpasset opplæring. Mange andrespråksinnlærere kan trenge et godt stillas for å oppleve trygghet og mestring.  På alle nivå er det viktig å vurdere om en elev eller deltaker har utbytte av den tilpassede opplæringen. Ved bekymring bør nærmere vurdering igangsettes på skolen i samarbeid med PPT.

Helhetlig utredning 

Det er alltid viktig å forsøke å se en elev/ deltaker som skal utredes i helhet. Kanskje gjelder dette i særdeleshet med andrespråksinnlæreren, hvor spesialpedagogisk og andrespråkspedagogisk kompetanse må ses i sammenheng. Ved flerspråklighet må vi vurdere lese- og skriveferdighetene i forhold til elevens språkferdigheter på norsk, og i forhold til språklydsystemet og ortografien på det eller de språkene eleven kan fra før (Bøyesen, 2017). Det er videre mange faktorer som kan påvirke lese- og skriveutviklingen hos elver og deltakere. Det må utelukkes at utfordringer med lesing og skriving ikke skyldes andre forhold, som traumer, foreldres og egen skolebakgrunn og familieforhold. Det er også viktig å få tak i elevens utvikling på morsmålet, da dysleksi skal forekomme på alle elevens språk (Bøyesen, 2008; Grosjean, 2019). Videre må man vite noe om hva slags lese- og skriveopplæring eleven har fått i norsk, for å utelukke at det er mangelfull opplæring som er årsaken til at eleven strever. Et samarbeid mellom lærere, foresatte/ familie, PPT, flyktningerådgivere og eventuelt andre som kjenner eleven/ deltakeren er derfor viktig å få på plass.  Her kan tolketjenesten være nødvendig å bruke.

Bruk av kartleggingsverktøy på norsk

Når skolene kartlegger lese- og skriveferdighetene til elever og deltakere med norsk som andrespråk bruker de gjerne screening tester som er utviklet for de som har norsk som morsmål og som har hatt norsk som opplæringsspråk. Både språklig innhold, bilder og illustrasjoner vi finner i tester kan inneholde kulturelle koder som er ukjente for den som testes. Testene gir dermed noen andre forutsetninger for andrespråkselever. Dette er viktig å være klar over når vi velger hvilke tester som skal brukes og når vi tolker resultatet.

Resultatene til elever som presterer under bekymringsgrensen må alltid tolkes i lys av et andrespråksperspektiv og suppleres med kvalitative vurderinger av elevens høytlesing av ord og tekster, og vurderinger av ord og tekster eleven har skrevet (Bøyesen, 2017; Refsahl, 2012).  I noen tilfeller kan det være hensiktsmessig å kartlegge med leseprøver på morsmål, eller å utrede ferdigheter nært knyttet til lesing og skriving på morsmål (Bøyesen, 2017). Her vil en tospråklig lærer kunne bistå den som er ansvarlig for utredningen.

Alle elever trenger å bli sett og møtt. Å få anerkjennelse for at en har en ekstra utfordring knyttet til læring kan være godt for dem som strever. 

Lenker: 

Kartlegging og utredning 

Intervju med Fred Genesee av Grosjean 

Fremmedspråkssenteret om dysleksi

International Dyslexia Association

Annen litteratur:  

Bøyesen, Liv (2008). Lesing og leseproblemer innen forskjellige ortografier, NOA norsk som andrespråk· Årgang 23 

Bøyesen, Liv (2017). Kartlegging i et minoritetsspråklig perspektiv.  I: Lunde, M. og Aamodt, S. (red.) Flerspråklig og inkluderende opplæring. Bergen: Fagbokforlaget.

Hedman, Christina (2012). Profiling dyslexia in bilingual adolescents, International Journal of Speech-Language Pathology, 2012, 14(6): 529–542 

Refsahl, Vigdis (2012). Når lesing er vanskelig, Leseopplæring på grunnleggende nivåer for unge og voksne, Cappelen Damm

Snowling, Margaret J. (2013). Dyslexia: A language learning impairment, Journal of the British Academy, 2, 43–58. DOI 10.5871/jba/002.043