Flerspråklighet i yrkesopplæringa

Mari Johanne Wikhaug Andersen disputerte 21. oktober med avhandlinga Flerspråklighet i yrkesopplæringa. Om språkideologier, læreraktørskap og læreplanutøvelse. Målet med avhandlinga var å få mer kunnskap om språklige forhold på yrkesfag, da særlig språklige forhold knytta til flerspråklighet.

Lite forskning på flerspråklighet i yrkesfaglig opplæring

Andersen har forska på hvordan yrkesfaglærere forholder seg til elevers flerspråklighet i klasserommet.

– Da jeg jobba som lærer, merka jeg et behov for mer kunnskap om flerspråklighetspedagogikk. Da jeg slutta som lærer og begynte å jobbe i akademia, skjønte jeg at det var forska ganske lite på flerspråklighet i yrkesfaglig opplæring, selv om yrkesfagelever utgjør en stor andel av elever i videregående opplæring, og språk spiller en sentral rolle i det å lære seg et yrkesfag. Lærerne i studien forteller at de opplever at mange elever med kort botid i Norge veiledes til yrkesfagene, og at språkkravene i yrkesfagene er høye og underkommuniserte, noe som gjør situasjonen utfordrende for både lærere og elever. Alt dette gjorde meg både nysgjerrig på og engasjert i tematikken.

I avhandlinga avdekker hun at lærerne inntar ulike holdningsposisjoner til elevenes flerspråklighet, og ofte ønsker å holde klasserommene først og fremst norskspråklige. Noen ganger åpner lærerne likevel for å bruke flere språk i klasserommet, og da er det gjerne engelsk som blir tatt i bruk.

Flerspråklighet som ressurs på yrkesfag

I overordna del av LK20 står det at elever skal oppleve flerspråklighet som en ressurs. Ressursperspektivet på flerspråklighet gjenspeiles imidlertid ikke i de fagspesifikke planene på yrkesfag. Med andre ord er det i liten grad operasjonalisert for yrkesfaglærerne hvordan læreplanens intensjon om flerspråklighet som ressurs skal se ut i fagene deres. Manglende operasjonalisering av hvordan man som lærer kan bruke flerspråklighet som en ressurs bør ses i lys av at få yrkesfaglærere har språkdidaktisk bakgrunn.

I de ordinære klassene på yrkesfag går det ofte elever som er flerspråklige og har minoritetsbakgrunn, og som har kort botid i Norge. I mange tilfeller utgjør elevene med kort botid bare en liten del av elevgruppa. Lærerne forventes og har plikt til å tilpasse opplæringa etter elevenes – også de nyankomne elevenes – behov (Opplæringslova, 1998, §1-3). Men i mange tilfeller er dette en utfordring som lærerne ikke har blitt tilstrekkelig forberedt på gjennom sin utdanning og praksis, og det er en utfordring som vanskelig lar seg løse med de rammevilkårene lærerne jobber innenfor (s.10).

Avhandlinga tydeliggjør med andre ord at det fram til i dag har vært få berøringspunkter mellom yrkesfagene og forskning på flerspråklighet.

– Jeg tror det er avgjørende for lærere å bli bedre kjent med hva flerspråklighet er, og hva det å være flerspråklig eller å ha norsk som andrespråk kan innebære for den enkelte elev når det gjelder læring av både faginnhold og språk. Mer kunnskap om og oppmerksomhet på flerspråklighet kan bidra til å skape en enda mer åpen og fleksibel holdning til språk i klasserommet, som også legger til rette for å ta i bruk flerspråklighetspedagogiske tilnærminger i undervisninga.

Andersen understreker videre at det dessuten er helt nødvendig at lærerne får støtte fra for eksempel ledelse i arbeidet med flerspråklighet og flerspråklighetspedagogikk, og at de får nok tid og ressurser til å gjøre de endringene de ser at fungerer i praksis.

Veien til fagspråket på yrkesfag

Yrkesfaglærerne i studien opplever et ansvar for at elevene lærer det nødvendige fagspråket, mestrer yrkesfagets sjangre og kan kommunisere på adekvate måter med fremtidige kollegaer, kunder, pasienter eller brukere. Imidlertid opplever lærerne en avstand mellom andrespråkelevers norskferdigheter og de språklige krava som er i yrkeslivet. Manglende norskspråklige ferdigheter i flere av yrkene elevene utdanner seg til, kan i verste fall føre til farlige situasjoner når det kommer til for eksempel pasientsikkerhet eller HMS. Andersen viser at lærernes valg av hvilke språk de slipper til i klasserommet, blant annet er basert på hva de tenker er mest hensiktsmessig for at elevene skal kunne mestre sitt fremtidige yrke best mulig. Eller som hun skriver i avhandlinga: “Hvis arbeidslivet ønsker lærlinger og fagarbeidere som mestrer norsk og norsk fagspråk, hvor passer ressurssynet på flerspråklighet inn i yrkesopplæringa?” (s.76).

Andersen imøtekommer spørsmålet ved å understreke at det å lære norsk ikke står i kontrast til å bruke flerspråklighet som en ressurs i opplæringa.

Andrespråkselevers vei til å lære norsk kan gå via deres flerspråklige ressurser, og norskferdigheter kan oppnås parallelt med – og med støtte i – vedlikehold og utvikling av førstespråksferdigheter. Elever med norsk som andrespråk trenger riktignok rikelig med variert språklig stimuli underveis i læringa av andrespråket, men dette er ikke synonymt med å vektlegge kun andrespråket. Elevers førstespråk eller andre språk enn skolespråket kan støtte dem i læringa av både språk og faginnhold (s.76).

Flerspråklighetspedagogiske tilnærminger egner seg på yrkesfag

Andersen understreker at ressurssynet på flerspråklighet nettopp særlig kan passe inn og tas i bruk på yrkesfag.

– Yrkesfagene kan være veldig godt egna for bruk av flerspråklighetspedagogiske tilnærminger, siden de allerede er multimodale, som regel inkluderer fysiske og taktile elementer, og er praktisk orienterte. Det gir mange muligheter. Man kan for eksempel tenke på det på denne måten: At det flerspråklige, eller rett og slett språk som middel for læring, blir som enda en modalitet i den yrkesfaglige konteksten – altså bare enda en måte å ta til seg informasjon og lære på, i tillegg til for eksempel visuelle, lydlige og taktile modaliteter.

Med andre ord kan yrkesfagene ha en fordel når det kommer til å kunne utnytte elevenes flerspråklighet i et læringsøyemed fordi yrkesfagene i stor grad åpner for konkrete didaktiske arbeidsmåter. For eksempel er «benevning, grafisk framstilling og framvisning av objekter og prosesser», i tillegg til mer praktisk arbeid hvor «fysiske objekter og handlinger kan utgjøre god støtte for andrespråkselevene», en mer naturlig del av den yrkesfaglige opplæringa enn mer teoretiske utdanningsløp.

Enspråklighet kan føre til ekskludering

Noen av lærerne i studien fremholder at det kan være nødvendig å holde klasserommene enspråklige for å unngå at elever ekskluderer og stenger hverandre ute. 

-Noen av lærerne i studien har opplevd at bruk av flere språk som andre elever og lærerne selv ikke forstår, kan skape sosiale utfordringer i klassen, men det er viktig å påpeke at dette på ingen måte alltid er tilfellet. I mange situasjoner vil bruk av andre språk enn dem læreren selv forstår, være helt greit og ikke skape noen problemer, særlig når det er tydelig for læreren og andre at kommunikasjonen dreier seg om for eksempel arbeid med faget.

Et annet poeng i avhandlinga er at lærernes manglende bruk av flerspråklighet som ressurs kan bidra til at andrespråkselever ikke får tilgang til nødvendige elevaktiviteter. Andrespråkselever kan med andre ord risikere å bli ekskludert fra det som foregår i undervisninga som følge av at klasserommet i stor grad er enspråklig.

– Når det gjelder spørsmålet om mulig ekskludering, er det ikke gitt at bruk av felles språk i klasserommet forhindrer opplevelser av ekskludering – verken når det gjelder det sosiale eller det faglige. For eksempel kan det å begrense bruken av andre språk enn norsk og engelsk i noen tilfeller bidra til at enkelte elever ikke får god nok tilgang til det som snakkes om i klasserommet, enten det er faglig eller sosialt. Det kan også oppleves ekskluderende.

Andersen anerkjenner at det er lærerne som kjenner elevene og elevgruppa best, og at det også er lærerne som må ta disse språkrelaterte avgjørelsene i praksis. Avgjørelsene kan de ta på bakgrunn av mange sosiale, faglige og praktiske faktorer, og det er verken gitt at avgjørelsen alltid er den samme, eller at den tar hensyn til de samme faktorene hver gang, sier hun og utdyper

-Det jeg har funnet i avhandlinga mi, er at lærernes avgjørelser blant annet kan ses som uttrykk for en enspråklighetsideologi som vi vet at finnes i norsk skole, i tillegg til å være forma av for eksempel deres egne erfaringer med å navigere undervisning i flerspråklige elevgrupper. Det betyr at ønsket om bruk av først og fremst norsk i klasserommet ikke bare kommer fra lærerne selv, men også fra strukturen rundt, blant annet skolesystemet.

Veien videre

Avhandlinga til Andersen har bidratt til ny og viktig kunnskap om flerspråklighet på yrkesfag.

– Arbeidet med avhandlinga har vært utfordrende, men også utrolig spennende, lærerikt og givende. Særlig har det vært godt å høre hvordan yrkesfaglærerne setter pris på å få dele opplevelsene sine, og det at opplevelsene deres vies oppmerksomhet i forskning. Det føles viktig å gi både dem og andrespråkselevene på yrkesfag en stemme.

Andersen legger til at hun har opplevd det som spennende å forske på kontekster og tematikker som er understudert, og at det føles bra å kunne bidra til mer kunnskap om nettopp flerspråklighet på yrkesfag, siden det er et klart behov for det. Videre skal hun fortsette å jobbe med datamaterialet som ble samla inn under doktorgradsprosjektet.

-Planen videre er å fortsette arbeidet med å løfte fram flerspråklighet på yrkesfag – i samarbeid med gode, kloke kolleger som også interesserer seg for dette. Allerede i neste uke arrangerer vi en workshop (hiof.no) der vi samler forskere, lærere og andre aktører fra skolen til forskningsformidling, samtale og diskusjon på tvers av disipliner og praksisfelt. Det blir spennende!

• Stikkord: flerspråklighet forskning videregående opplæring