Det viktigste er at de blir gode helsefagarbeidere
Bli med inn i et klasserom i videregående for voksne og møt Fatou Ceesay som er lærer i helsearbeiderfaget.
Hovinbyen er et relativt nyoppstartet opplæringssenter for voksne med videregående opplæringsløp. På skolen har en gruppe lærere dette skoleåret rettet en ekstra oppmerksomhet mot det å arbeide med integrert språk- og fagopplæring i undervisningen sin. De er knyttet til klasser med modulstrukturert videregående opplæring for voksne i helsearbeiderfaget. Lærerne deltar i et Dekomp-prosjekt på OsloMet med NAFO som faglig veileder. En av lærerne er Fatou Ceesay.
Humor i klasserommet
– Jeg utdanner deltakere til et yrke jeg selv kommer fra, sier Fatou Ceesay med et smil.
Smilene og latteren sitter løst hos helsefaglæreren ved Hovinbyen. Fatou har selv bakgrunn som hjelpepleier før hun ble programfaglærer i helse- og oppvekstfag. Før hun begynte å arbeide på Hovinbyen, jobbet hun mange år som lærer på utdanningsprogrammet helse og oppvekst i ordinær videregående opplæring.
En dag får jeg bli med inn i klasserommet hennes. Deltakere kommer glade inn i klasserommet. Fatou begynner timen med en enkel case knyttet til arbeidsliv og ber deltakerne ta stilling til den. En situasjon som fremkaller både engasjement og latter blant deltakerne. Videre ber Fatou dem begrunne svaret de ga. Etterpå må de finne ut hva lovverket sier, og til slutt dukker det opp en ny problemstilling i casen. Noen blir så engasjerte at læreren flere ganger må minne dem om å rekke opp hånda og ikke snakke i munnen på hverandre. Ved å ta utgangspunkt i denne enkle casen arbeider Fatou med deltakerne fra noe konkret og gjenkjennelig til det mer teoretiske og abstrakte. Underveis har de gruppesamtaler, søker informasjon og lager tankekart sammen på tavla. Det ser ut til å være god stemning i klasserommet.
Livslang læring
Jeg snakker med Fatou om undervisning og spør om hun kunne tenke seg å endre på noe.
– Jeg er egentlig ganske fornøyd med min gruppe og utviklingen der. Det er klart at deltakerne har ulik kompetanse i norsk. Jeg har de som er født og oppvokst i Norge og de som bare har bodd her noen få år. Men de har lært seg å hjelpe hverandre. Jeg hørte to som snakket sammen i klasserommet: Ja, dette var skikkelig god læring, fortsett sånn, sa han ene til den andre. Det var veldig morsomt.
Fatou forteller videre at klassen har arbeidet med emnet helsekompetanse, et emne hvor deltakerne «ikke får noe gratis».
– Vi hadde en «case» med en dame som har diabetes. Oppgaven var: Hvordan kan du hjelpe henne? Deltakerne måtte finne frem til nettsider for å få informasjon og hjelpe henne. De kan ikke så mye om diabetes. Jeg sier til deltakerne: «jeg kan ikke alt jeg heller», så da må vi gjøre det sammen da og finne ut av ting. Etter arbeidet med oppgaven sa jeg til dem: det er jo ofte sånn i livet. Det kan hende dere får en pasient med en sjelden sykdom eller en diagnose dere aldri har hørt om, så da må dere også finne ut av det. Så det er veldig god læring og de sitter sammen og hjelper hverandre.
«Det viktigste er at de blir gode helsefagarbeidere»
Fatou opplever mange av de samme utfordringene som andre lærere i voksenklasserommet, f.eks. knyttet til fravær, ulike språknivå og ulik skolebakgrunn blant deltakerne. Men hun uttrykker et veldig sterkt ressursperspektiv og har tro på at deltakerne hennes vil klare det, særlig om de får nok tid.
Hun sier at deltakerne skal gjennom mange kompetansemål for å nå målet, men at dette ikke er noe hun stresser med – da deltakerne ikke trenger å bli ferdig dette skoleåret.
– Det viktigste er at de blir gode helsefagarbeidere som kan faget sitt både skriftlig og muntlig. De er litt forskjellige steder, og vi møter dem der de er.
Muntlig aktivitet er viktig
Inne i klasserommet jobber Fatou mye med muntlig aktivitet. Hun veksler mellom gruppebaserte samtaler og plenumsoppsummeringer. Undervisningen er dialogisk. Hun inviterer deltakernes erfaringer inn i samtalen og er åpen for innspillene de bringer inn. Det betyr at hun ikke nødvendigvis vet helt hvor dialogen ender, men på denne måten anerkjenner hun deltakernes erfaringsbakgrunn, fra praksis og fra et levd liv.
Praksis gir avgjørende perspektiver
Fatou opplever at mange av deltakerne i klassen er lærelystne, men at faktorer som for eksempel livssituasjon, økonomi, skolebakgrunn og migrasjon kan påvirke motivasjonen. I det siste opplever hun at motivasjonen har økt.
– Jeg tror det har noe med praksisen å gjøre. De har jo blitt kasta ut i det. Mange har ikke erfaring fra praksis tidligere. Når de kommer i praksis skjønner de at de trenger kunnskapen og at de kan relatere praksisen til det de lærer på skolen. Da blir det å lære og innholdet i timene veldig interessant og spennende for mange av dem, sier Fatou.
Fatou forteller videre at hun får deltakerne til å skrive logg, slik at de både får skrivetrening og reflekterer over egen praksis.
– Av og til skriver deltakerne at de ikke kan så mye om et emne. Da sier jeg «ja, da må du lære om det da. Hvordan kan du lære mer om dette?». Det går jo veldig parallelt det de opplever i praksis, og det vi jobber med på skolen. Deltakerne forstår at deres læringsprosess i stor grad er opp til dem selv. De bestemmer hvor fort det skal gå.
Fatou møter deltakerne der de er og tar utgangspunkt i deres bakgrunn når hun lager undervisningen. Det gjør at deltakerne blir anerkjent for sin erfaring og kompetanse. Hun inviterer dem inn i et faglig og lærende fellesskap.
– De får jobb når de er ferdig med utdanningen, sier Fatou og smiler.