Dialogenes vilkår i den flerkulturelle barnehagen

Hva styrker, og hva hindrer minoritetsspråklige barns deltakelse i dialog i barnehagen? Katrine Giæver har undersøkt dette i sin doktorgradsavhandling.

barn i barnehage bygger og snakker med ansatte
Foto: Rawpixel / Adobe Stock

Fredag 30. oktober forsvarte universitetslektor ved OsloMet, Katrine Giæver, sin doktorgradsavhandling ved Høgskolen i Innlandet. Gjennom feltstudier fra tre barnehager, samtaler og intervjuer studerte hun hvordan personalet i flerkulturelle barnehager legger til rette for at minoritetsspråklige barn kan delta i ulike former for dialoger. Hva styrker, og hva hindrer minoritetsspråklige barns deltakelse?

Foto av Katrine Giæver
Fotograf: Elena Tkachenko

Dialoger preget av gjensidighet gjør barna mer aktive

I sin avhandling studerte Giæver både planlagte og spontane pedagogiske aktiviteter og hvordan de virker inn på barnas mulighet for deltakelse. Hun så at personalets praksiser hadde betydning for hvordan dialogene utviklet seg. Når dialogene var preget av gjensidighet, det vil si at personalet var åpne for barnas innspill, var barna betydelig mer aktive. Barna deltok i dialogen, men ikke nødvendigvis på norsk. For at barn skal delta aktivt og sette sine unike preg på innholdet i dialogen, er det viktig at personalet er åpne for uforutsigbarhet og for det som i enhver situasjon kan motivere for barnas deltakelse, skriver Giæver.

Bevissthet om ekskluderende og inkluderende praksis

Personalets evne til å møte barnas innspill var ikke nødvendigvis tilstrekkelig for at alle fikk delta likeverdig i dialogene. Barnas mulighet til å delta var også påvirket av antall barn i gruppen som hadde forankring i majoritetens tradisjoner. De majoritetsspråklige barna kunne dominere dialogene på en måte som ekskluderte barn med minoritetsbakgrunn. Giæver er opptatt av at barnehagen må ha en bevissthet om ekskluderende og inkluderende praksis. For å utvikle pedagogiske praksiser med likeverdig inkludering, må personalet ta i betraktning at barn kommer til barnehagen med ulike erfaringer. Personalet må derfor ta hensyn til barnas erfaringer og bakgrunn når innholdet i barnehagen bestemmes. For eksempel kan noe av barnehagens innhold virke ekskluderende på barn som vokser opp i hjem som ikke er forankret i majoritetens verdier. Barn som finner gjenklang i det de opplever i barnehagen, utvikler en trygghet i å delta i kommunikasjon og aktiviteter. Giæver mener det derfor er et viktig mål å utvikle nye strategier som gir gjenklang hos alle barn, og som kan bidra til å utvikle et videre og større felles grunnlag for kommunikasjon

Kommunikasjon er mer enn ord og setninger

I sitt arbeid satte Giæver søkelys på dialoger der kommunikasjon forstås som samhandling, og ikke bare dreier seg om ord og setninger i et språksystem. Når man forstår kommunikasjon som kroppslig samhandling like mye som muntlig språk, utvides barns muligheter for å delta. Hvis kommunikasjonsferdighetene bare måles ut fra ferdigheter i norsk, er det mange barn som faller igjennom. Ser man heller på evnen til å kommunisere, er det mange flere som vil bli sett på som ressurssterke. Ifølge Giæver er det at barnet gis mulighet til deltakelse i dialogen, et første skritt på veien til å lære seg norsk.

Ulike syn på språk påvirker arbeidet i barnehagen

En viktig oppgave for barnehagen er ifølge rammeplanen å synliggjøre og fremheve mangfold og ulikhet som grunnlag for opplevelser, utforskning og læring. Dette innebærer at ulikheter i barns språklige og kulturelle bakgrunn ligger til grunn for dannings- og læringsprosesser, noe som også fremheves i barnehagens formålsparagraf. Samtidig vektlegger politiske føringer i stadig større grad barnehagen som skoleforberedende institusjon. Dette opplevde de ansatte som et økende press og et krav om at barna må lære norsk før skolestart. Avhandlingen viser at når personalet er åpne for barnas erfaringer og innspill, tar barna mer del i dialogene og blir mer aktive. Dette påvirker også deres norskspråklige utvikling.